Solenoglyphs innbefatter alle individer med hule hoggtenner i fronten av munnen. Ordet «soleno» er gresk og betyr rør.

Denne gruppen slanger har de mest avanserte hoggtennene. De sitter festet til et svært bevegelig bein som gjør at de kan skyve hoggtennene frem når munnen er åpen.

Dette beinet (maxillary) fungerer nesten som et hengsel og har overdekkende muskler som gjør at de kan styre tennene som de selv vil.

Med en slik egenskap kan de derfor ha en større lengde på hoggtennene uten å skade sin egen underkjeve. Gabonviperen har de største hoggtennene i verden, de kan nå en lengde på hele 6 cm.

Slangene i denne gruppen er stort sett hemotoksiske, det vil si at giften deres ikke er like effektiv som hos den forrige gruppen. De virker på en slik måte at det er muskler, vev og hud som blir rammet. Dette fører til en saktere, men fortsatt effektiv død. Siden giften ikke er like hurtigvirkende som hos gruppen Proteroglyphs, er det enda viktigere at slangene bare biter og slipper opp med en gang, slik at byttet ikke kan gjøre skade på slangen.

Med et gap på nesten 180 grader, og med hoggtenner som kan skyves ytterligere ut, kan de gå inn med et angrep, rett inn og ut igjen, på et brøkdels sekund uten å henge seg fast.

Slangene kan styre mengde gift slik at de til enhver tid har noe gift igjen til et eventuelt forsvar. Slangene i gruppen Solenoglyphs, som klapperslanger og hoggormer, er kjent for å gi noe som kalles for et tørrbitt. Dette vil si at de biter uten å levere noe gift.

Slangen tar altså en vurdering om hvorvidt det er nødvendig å levere gift. Har den lite gift igjen er det kanskje viktigere å beholde den lille giften som er igjen til det virkelig står om livet.

Et tørrbitt er uansett skremmende for de som får det og stopper dem antakelig fra å provosere slangen ytterligere.