Bevegelse

Gå og krype

Mesteparten av krypdyrordenen er «quadrupedal», som betyr at de går på fire bein. I motsetning til pattedyrene som har beinene sine plassert under kroppen, har øglene armer og bein som stikker ut til siden. Dette skaper en svingende, sidelengs bevegelse fra høyre til venstre når de forflytter seg fremover. Idet hender og føtter løftes fra bakken for å flyttes fremover, kommer det en utoverrotasjon fra albu og kneledd til hender og føtter. Bevegelsen avsluttes med en innoverrotasjon rett før hender og føtter igjen plasseres på bakken.

De fleste øglene har dette klumsete bevegelsesmønsteret.

På tross av dette klønete bevegelsesmønsteret, har noen øgler en bemerkelsesverdig høy hastighet.

I tegningen over har jeg prøvd å vise bilde for bilde hvordan øglene beveger seg fra venstre til høyre. Som vi kan se svinger kroppen fra side til side idet bein og armer flyttes fremover, og andre veien ved neste skritt. Pilene indikerer retning, og den svake buen viser rotasjonen som er beskrevet ovenfor.

Dette er et bilde av en vanlig veggfirfisle (Podacris muralis), som er en av de raske øglene. Denne soler seg på en vegg utenfor Lisboa i Portugal. 

Den afrikanske flappnakkekameleonen (Chamaeleo dilepis) er en av de øglene som ikke er fullt så raske.

Krokodillene ser nokså bedagelige ut der de ligger i vannkanten, men de er utrolig raske i angrepsøyeblikket, og de kan til og med gjøre byks i korte og raske spurter.

Øgler med korte kropper kan bevege seg raskt over korte avstander, mens øgler med lange kropper har større problemer med å løfte seg over bakken. De har også vanligvis kortere bein og forflytter seg med slangelignende bevegelser fra side til side. Dette krever mye arbeid og kan for eksempel sees hos varanene.

Slanger med tunge kropper, som pytoner og boaer, kan bevege seg fremover uten å bevege kroppen fra side til side. Dette kalles rectilinear motion, altså en lineær bevegelse.

Dette foregår ved at slangen strekker ut og trekker sammen kroppen sin i kroppens lengderetning ved å løfte deler av magen, strekke den fremover, senke den til bakken og gjenta prosessen med andre deler av kroppen. En tung slange kan derfor bevege seg fremover på rett linje.

Slanger bruker concertina motion, eller trekkspillbevegelse, til å klatre i trær eller bevege seg over glatte flater. Slangen beveger altså den fremre delen av kroppen, krøker seg litt sammen og presser denne delen av kroppen mot bakken for å skape et slags feste. Deretter trekker den resten av kroppen til seg og presser den bakre delen av kroppen mot bakken for å skyve fremre del framover igjen.

Serpentine motion er en slags sikk-sakkbevegelse. Det er den vanligste bevegelsen hos slangene, og mange kaller det også for slangebevegelse.

Her slynges kroppen fra side til side. Slangen strammer musklene og lager bølgelignende bevegelser fra hale til hode.

Den bruker alt av steiner, kvister, stokker og andre ujevnheter i underlaget til å skyve fra mot. Hvert eneste ledd i kroppen passerer gjennom de samme kurvene og presser mot de samme objektene.

Den siste av de vanligste bevegelsene er sidewinding, en siderullende bevegelse.

Disse slangene lever i områder med løst underlag, som sand og lignende.

Her er det hodet og halen som har en støttefunksjon.

Den presser fremre og bakre del mot bakken, slik at det kun er to mindre deler av kroppen som berører bakken til enhver tid. Når hodet er forflyttet følger resten av kroppen etter i tur og orden, med halen til slutt. Når halen forflyttes, forflyttes også hodet. Deretter gjentar den bevegelsen. Dette skaper de karakteristiske stripene i underlaget.

Noen moderne øgler har tilpasset seg en semi-bipedal locomotion, som betyr at de vanligvis går på alle fire, men kan bevege seg på to bein over kortere avstander. Halsbåndiguanen (Crotaphytus collaris), som befinner seg i USA, er eksempel på et tidlig stadium av bevegelse på to bein. Dette var forholdsvis vanlig blant dinosaurene og er derfor viktig i krypdyrenes historikk.

Disse øglene kan løpe på bakbeina med en vinkel på ca. 60° og kan oppnå stor hastighet.

Den grønne basilisken (Basiliscus vittatus) er et fasinerende eksempel på det å løpe på to bein. Med vinkelen på 60° må de hele tiden øke farten for ikke å falle ned på alle fire igjen. Dette betyr at de kan oppnå høye hastigheter. Den grønne basilisken blir også kalt jesusøgle, fordi den kan oppnå slike hastigheter at den kan krysse elver og bekker ved å løpe oppå vannet.

Klatring

Når vi snakker om klatring, snakker vi om dyr som i hovedsak lever i busker og trær. Den vanligste tilpassede egenskapen her er klør. Hos noen øgler er det bare denne egenskapen som er tilpasset klatring. Dette gjelder for eksempel den grønne iguanen (lguana iguana).

Lignende tilpasninger finner vi hos mange øgler i gekkofamilien, anoler i iguanfamilien og noen skinker i skinkfamilien.

Puter på hender og føtter kan bestå av vide plater eller skjell under fingre og tær. Det ytre laget på hver plate eller skjell er sammensatt av utallige bitte små kroker formet av de bøyde tuppene på cellene. Disse krokene får grep i de minste ujevnheter og lar gekkoene løpe opp de glatteste vegger og til og med opp ned i taket.

Trelevende hoggormer, boaer og pytoner har haler som er tilpasset livet i trærne. De kan snurre halen rundt det de klatrer på for å holde seg fast. Halen er sterk nok til å holde vekten til slangen når den forflytter seg i tretoppene.

Den langnesede piskesnoken kan strekke ut halve kroppslengden uten støtte når den strekker seg fra grein til grein, uten å skjelve. Det klarer den fordi den har redusert kroppsvekt og styrket skjelett.

De fleste slanger kan strekke seg fra et punkt til et annet, men ikke med halve kroppslengden. Dessuten vil de begynne å skjelve etter en liten stund på grunn av belastningen.

Kameleoner har utviklet en slags tanglignende gripeevne i hender og føtter. Fingre og tær er stilt mot hverandre.

Svømming

I vann er hverken tobeint eller firbeint bevegelse særlig effektivt. Reptiler som lever i vann har med noen få unntak samme fremdrift i vann som fisk, nemlig kraftige slag med halen.

Krokodiller og vannlevende øgler, som varaner, svinger halen sin fra side til side mens armer og bein ligger langs kroppen. Dette krever en fleksibel kropp og en moderat lang hale.

Vannlevende skilpadder har svømmehud mellom tærne og bruker beinene sine til å padle med. Havskilpaddene, derimot, har tilpasset seg ytterligere ved at armer og bein har fått et årelignende utseende.

De moderne havslangene (Hydrophiidae) har en lignende tilpasning, med en flat, årelignende hale som de svinger fram og tilbake i vannet.

Disse slangene har relativt slanke hoder og nakker ned til omtrent midten av dyret, mens den nedre halvdelen er litt kraftigere og tyngre. Det er i denne bakre delen framdriftskraften skapes.

Gliding

Det finnes ikke flygende reptiler. Ekte flygere er kun fugler og flaggermus. Men enkelte reptiler kan også forflytte seg gjennom luften ved å gli fra et sted til et annet. Så en korrekt beskrivelse vil være glidere og ikke flygere.

De «flygende» øglene er av arten drako (Draco) og Kuhls flygende gekko (Ptychozoon kuhli), for å nevne en av de syv gekkoene i slekten Ptychozoon. «Vingene» til drakoen er ekstra hud som sitter rundt fem til seks forlengede ribbein mellom armen og beinet. Denne huden brettes ut når drakoen kaster seg ut i luften, og lar den gli gjennom luften til neste sted. Når den ikke svever gjennom luften, ligger denne huden sammenbrettet langs kroppen.

Kuhls flygende gekko har lignende ekstrahud på siden, men ikke i like stor grad. Denne har isteden hud mellom fingre og tær, som den kan balansere gjennom luften med. Siden armer og bein ikke er blitt modifisert, er øglene fortsatt like dyktige til å bevege seg på bakken og i trærne som andre øgler.

Arten Chrysopelea er en gruppe slanger som har samme egenskap som øglene ovenfor.

En slik «flygende» slange kan gli opptil 100 meter gjennom luften.

Hopping

Dette bevegelsesmønsteret finnes utelukkende hos frosker og padder, selv om det finnes noen slanger som blir kalt «jumping snakes» eller hoppende slanger. Disse kaster seg egentlig bare fremover for å angripe eller komme nær nok til å angripe.

De hoppende amfibiene har bakbein som er omtrent dobbelt så lange som frambeinene.

De lengste hoppene de kan gjennomføre er med en vinkel på ca. 45° i satsøyeblikket. Når de har lettet fra bakken ligger frambeina langs kroppen, men i landingsøyeblikket strekkes de fremover. Armene fungerer som støtdempere.